Klokkebusk igjen

De to klokkebuskene mine står i full blomst for tiden, og den røde har farget bakken under rødt. Jeg har jo skrevet om klokkebuskene mine før, men hadde lyst til å vise noen flere bilder. Jeg liker disse gamle buskene veldig godt, humlene liker dem også. Blomstene er søte, og de gamle stammene er dekorative hele året,

Heldigvis liker jeg rødt og rosa sammen, for disse to klokkebuskene (weigela) er opprinnelig plantet rett ved siden av hverandre. Det er forresten lett å ta stiklinger av klokkebusk. Jeg beskjærer ikke disse buskene noe særlig, tar bare vekk greiner som er i veien eller som ikke er i form, da skjærer jeg helt ned. Tror forresten de tåler hard beskjæring ganske godt, for jeg har hatt et par runder i løpet av tjue år.

Jeg syns blomstene er veldig søte både på avstand og på nært hold. Bladene er også fine. En stor og lang blomstring midt på sommeren, og gjerne en liten ekstra blomstring mot høsten.

Bakken er dekket av røde blomster, men fortsatt er det mange igjen, aller mest høyere oppe. Stammene er også dekorative, og måten greinene svinger seg på gjør at busken også er dekorativ om vinteren. Det er ganske artig å observere skjærer som kommer og knekker av greiner som de bygger rede med på sen vinter og tidlig vår, men akkurat det har jeg ikke klart å ta bilde av. 

Sporeblomst dekorativ og villig

Det svarer seg å gå på skattejakt på hagesenteret. Sporeblomsten var en helt ukjent staude for meg da jeg plukket med meg et eksemplar på høstsalget for en tier. Jeg ante ingenting om den, men fant en ledig plass ved terrassen. Det gikk over all forventning og nå et par år senere har jeg en kraftig, dekorativ staude på et sted som i utgangspunktet var vanskelig å få noe annet enn steinbedsplanter til å vokse.

Sporeblomst (Centranthus ruber coccineus) her sammen med en selvsådd revebjelle. Sporeblomsten er dessverre bare herdig til sone tre og i den informasjonen jeg har står det at den dyrkes som ettårig, men jeg har hatt den i to år nå i sone 2. Den klarer seg i mager jord, og det har den her den står. Den skal også ha full sol, og det får den nok ikke helt, men den står ganske lunt og plassert i hjørnet mellom en steinmur og steintrapp får den kanskje litt hjelp når steinene varmes opp. 

Er den ikke fin. Leser at den passer godt i litt vill beplantning og det er jeg enig i. Jeg tok frø av den i fjor og det var lett å få til å spire. Kanskje greit å gjøre det hvis den ikke er så herdig. Noen andre som har erfaring med denne stauden?

Tagetes retro og moderne

Når det nå er så in med retro kan kanskje tagetes, eller fløyelsblomst som den også kalles, bli moderne igjen. Tagetes er så mye mer enn de små, lubne gule, oransje og brune plantene som kan kjøpes brettvis på hagesenteret. Ikke et vondt ord om dem, hvis de ikke hadde vært sneglenes favorittmat hadde jeg kanskje hatt dem i hagen, om ikke annet enn fordi de er god for rosejorden. Jeg pleier å ha to sorter tagetes, en som ligner den lave, men er mye høyere, kanskje 30 - 50 cm. Og en liten putedannende med små blomster. I år har jeg også sådd glanstagetes, eller meksikansk estragon som den også kalles. Denne skal kunne overvintres inne på samme måte som pelargonia.

Nytt i år i fru Halds hage er glanstagetes (tagetes lucida) eller meksikansk estragon som den også kalles fordi den med sin lakrisaktige smak minner om fransk estragon. Jeg har dem stående i potte, har foreløpig ikke tatt sjansen på å utsette dem for sneglene. Det går an å spise både blomster og blader, men bladene skal ha en sterkere smak. Den blomstrer fra juli til september og blomstrer lengre hvis visne blomster fjernes.   

Her vokser det jeg kaller for kjempetagetes i en krukke. Jeg fikk frø på et hagemøte en gang for mange år siden, og siden har jeg hatt den. Den er enkel og ta frø av, og enkel å få til. Den kommer kanskje litt sent i gang på sommeren, men blomstrer omtrent helt til frosten kommer. 

 

Denne tagetesen heter Tangerine Gem, blir 20 - 30 cm høy og er fantastisk i krukker. Jeg har den alltid på trappen. Den er lett å ta frø av og lett å så. Blomstrer fra juli til oktober. Det sies at denne ikke er så interessant for sneglene, jeg har bare prøvd en gang, men da ble den spist opp ganske kjapt. I år ser det faktisk også ut som den har frøsådd seg selv i en nabokrukke som står ute hele vinteren.

Basilikum og klematis

Basilikum og klematis er kanskje ikke det mest nærliggende å nevne i samme setning, og dette innlegget skal egentlig handle om basilikum, men så snek det seg inn en liten klematis også.

Tidligere i vår kjøpte jeg en basilikum, som hadde sett bedre dager, i matbutikken. Den kostet bare ni nitti, så det var verdt et forsøk. Jeg delte den opp i enkelte stilker og plantet i små potter. Dette anbefalte Camilla Plum i et av sine tv-program en gang, men jeg hadde, for å være helt ærlig, ikke noe særlig tro på prosjektet. Jeg tok feil. Jeg har toppet plantene jevnlig og høstet både til salater og pesto. Se hvor store og fine de har blitt. Nå er hver plante større enn den opprinnelige.

Sånn ser basilikumplantene ut nå. De er høstet av flere ganger og står fortsatt i ganske små potter i drivhuset. Jeg har pottet dem om en gang, men nå er det kanskje på tide å potte om igjen. Passet jo fint med det flotte basilikumskiltet jeg fikk av datteren min til jul. Helt foran til høyre kommer det opp en ruccola i basilikumpotten, vet ikke helt hvor den kommer fra for jeg tror jeg brukte posejord, men sånn er det altså. Jeg har mye ruccola i hagen så et frø eller en liten plante må ha sneket seg oppi fra arbeidsbordet.

Sånn så de ut i begynnelsen av mai. En stilk i hver potte. Ikke sådd, men delt en plante fra matvarebutikken. Etter at de ble pottet om hadde jeg dem inne i stuevinduet i noen uker, for basilikum liker ikke å ha det kaldt og jeg var redd for at det ble for kaldt i drivhuset siden jeg ikke har varme der. 

Og så kommer jeg til klematisen (piilu) som jeg skrev om for noen dager siden har den fått så flotte doble blomster til tross for at vaskeseddelen viser et bilde av en enkel blomst. Men nå er den første enkle blomsten kommet, og den hadde jeg lyst til å vise, se den nederste blomsten.

Pelargoniatid

Endelig begynner pelargoniaene å blomstre. Vet ikke om det bare er her, men jeg syns de har vært ekstra trege med å komme i gang i år. Det er deilig å vite at de nå kommer til å blomstre helt til de må inn en gang før jul. Ja, lenger enn det også, noen blomstrer gjennom hele vinteren, men da selvsagt inne. Jeg har etter hvert fått flere forskjellige, men typisk meg aner jeg ikke hva noen av dem heter. Intensjonene er gode, og jeg merker dem, men etter første ompotting er, av en eller annen mystisk grunn, merkelappene alltid borte.

Denne lakserosa tror jeg at jeg kjøpe i fjor da Hagemo var på besøk hos hagelaget. Den vokser kraftig, og det er bra. Fra Hagemo lærte vi blant annet at når du skal ta stiklinger av pelargonia er det lurt å la dem ligge og tørke litt. Da forstod jeg hvorfor greiner kaninen knipset av med tennene og som jeg plukket opp og stakk ned i jorden hvor som helst med blomster, blader og det hele, alltid kom så fint.

Hylleblomstsaft

Nå er det tid for å lage hylleblomstsaft. Jeg blir minnet om det hver gang jeg nærmer meg svarthyllen, den lukter skikkelig sommer. Hylleblomstene er som alt annet litt sent ute i år, og hvis ferietiden gjør at du ikke får laget saft går det fint an å lage av bærene senere i høst i stedet. Jeg har aldri prøvd, men det skal også gå an å fryse blomstene. Her i nabolaget har det blitt laget hylleblomstsaft i mange år, og jeg husker ikke lenger hvem jeg fikk oppskriften fra, men fra en av naboene var det.

Hvis du bare når opp til dem er hylleblomstene enkle å plukke. Her redder jeg blomstene på en grein som skulle av. Hyllen vokser utrolig fort så det hender det må litt beskjæring til i løpet av sesongen.

Hvilke klematis skal beskjæres?

Denne skjønne klematisen har akkurat begynt å blomstre i disse dager. Lag på lag med kronblader har den, men i følge vaskeseddelen skulle den egentlig vært enkel. Jeg klager ikke. Clematis Piilu er en vakker storblomstret klematis som har stått i hagen her i tre år etter at jeg fikk den i gave. Den står på et espalier mot nord, men blomstene vender seg mot sør, noe som kanskje ikke er så rart da den liker å stå solrikt. Den blomstrer fra juni til september og i følge informasjonen som følger med skal den bli 2 meter høy på 3 år. Den er kanskje ikke riktig så høy ennå, kanskje fordi det gikk en stund før jeg bandt den opp, kanskje fordi den står mot nord, jeg vet ikke, men det spiller nå ingen rolle. Det står at den skal beskjæres på slutten av vinteren, men jeg har nok aldri beskåret den. Vet ikke om det er av den typen som skal skjæres helt ned, sånn informasjon syns ofte produsentene ikke er så viktig å informere om på vaskeseddelen, og jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått sjekket det ennå. Foreløpig er den i hvert fall ikke blitt noe skranten i bunnen som de som trenger beskjæring skal bli.

Vakkert vender den seg mot solen.

På samme stilk

Disse to peonblomstene vokser på samme stilk, ikke rart det er vanskelig å identifisere peoner. Jeg vet ikke hva denne heter, skrev om den i forrige innlegg, men måtte bare vise disse som plutselig viste seg sammen i årets blomstring.

På samme stilk, men veldig forskjellige. Hvilken peon er det?

Peonene kommer

Jippi! Jeg skal være hjemme mens peonene blomstrer. I flere dager har det vært svulmende peonknopper ute i hagen, og nå har de første sprunget ut, til tross for regnværet som har vært de siste dagene. Midt i det som har vært en liten sommerstorm, og fortsatt blåser det godt her vest. Heldigvis står mine peoner litt i le for vinden, og for en gangs skyld er jeg ikke på vei til å reise bort i ferien mens peonene blomstrer.

Denne peonen kjøpte jeg hos Pionmannen fra Pionhagen på hagelagsmøte i 2011. Av en eller annen grunn har jeg ikke notert navnet. Når jeg sjekker på pionhagen.no er det en som heter white cap. som ligner mest, men den er ikke helt lik heller. Hvis noen vet hva den heter blir jeg veldig glad. Foreløpig kaller jeg den bare for Dramaqueen, ser den ikke litt sånn ut?

Romantiske revebjeller

De er giftige, men så utrolig vakre, revebjellene. Et must i en romantisk type cottage garden hage. Har du først fått dem i hagen selvsår de seg over alt, Allikevel er de enkle å kontrollere, det er bare å nappe opp og kaste de du ikke vil ha. Planten, som i utgangspunktet er toårig og blomstrer andre året, får først en lav rosett som er enkel å flytte. I prinsippet er det bare å dra den opp og legge den oppå jorden der du vil ha den.

Da vi flyttet inn i hagen for tjue år siden stod det den første sommeren en enslig revebjelle i en skråning, siden har det blitt flere og flere. Jeg gleder meg like mye til å se blomstringen deres hver eneste sommer, og flytter rundt på selvsådde rosetter sånn at de kommer dit jeg vil ha dem. 

Dill i komposten

I år har jeg endelig fått til å dyrke flott dill. Det blir dill til sild, dill til reker, poteter, dill til alt mulig. Problemet er bare at det er ikke den dillen jeg selv har sådd som er blitt så fantastisk, den er heller beskjeden der den står i pottene sine. Dill på friland har jeg gitt opp, den blir spist av snegler, men dill i potter har hittil gått fint. Den beste dillen i år kommer imidlertid i potter der det i utgangspunktet er plantet helt andre ting enn dill. Men med kanskje ikke helt ferdig kompostert jord fra kompostbingen i pottene hva er det som spirer? Jo, dill. Husker vagt at jeg kastet noen gamle frøete dillhoder jeg ikke hadde bruk for i fjor.

Campanulaen er plantet i jord fra kompostbingen. Er ikke helt sikker på om den trives veldig godt, selv om jeg kniper blomsterhoder til den store gullmedaljen, så jeg har vurdert å plante den ut i bedet isteden. Men hva er det som kommer som et skudd i den ene enden av potten? Jo dill. Familien griner litt på nesen av at jeg kaller den kompostdill, men smaken er fortreffelig. Så nå får campanulaen også stå, i hvert fall til dillen er spist opp. 

Her i denne ampelen skal det egentlig vokse en blodbeger. Den er foreløpig ganske liten, men diverse andre vekster inkludert dill tar helt av.  Jeg har brukt min egen kompost i krukker i mange år, og er vant til å for eksempel få agurkurt i alle potter, men det er første gang dillen har vist seg på denne måten. Og jeg som syns dill er litt vanskelig.

Dagfioler på besøk

Min dagfiol, eller fruefiol som den visstnok også kalles, har søte små lilla blomster som lukter deilig. Ja, jeg sier min, men den er egentlig bare på besøk for jeg har ikke plantet den. For noen år siden dukket den opp i et bed øverst i hagen, nå har den flyttet seg til motsatt ende av hagen.

Dagfiolen (hesperis matronalis) har sådd seg selv. Jeg har lest både at den er to- og tre-årig, husker ikke om den har stått her i to eller tre år. Søt er den uansett så jeg håper den kommer igjen til neste år også. Kanskje et helt annet sted i hagen. Den blir opp i mot meteren høy og skal være herdig til sone 7.