Årets mest frustrerende tid

Det er fortsatt vinter i noen dager til, utenfor er det vårtegn over alt, men altfor kaldt til at det egentlig er så fristende å være ute. Har lyst til å være inne, men lyst til å være ute også, fordi det snart er vår.

Julerose Pink Frost, en helt ensom blomst som nok står et sted der den ikke liker seg så godt. Kanskje skal jeg endelig få flyttet den.

Stinkjulerosen trives over alt. 

På den siste uken har klosterklokkene vokst seg til digre tuer. 

Tulipanene er på vei opp, i den nærmeste kan jeg skimte en knopp. Påskeliljene har også begynt å få godt synlige knopper på lengre og lengre stilker. 

Svibler fra julen for ett år siden er på vei opp. Det minner meg på at jeg har mange i kjelleren som trenger å plantes ute. 

I dag har jeg trosset det frustrerende været og faktisk begynt å jobbe meg gjennom mine fire pallekarmer. Nesten ferdig med den første, tok sin tid å få opp pepperroten som jeg bare skulle ha der til jeg fant et mer egnet sted. Resultatet er jo selvsagt at den har stått der i flere år, og jeg har helt sikkert ikke fått med alt, men sånn er det. Så på tv i går at bøndene på Jæren har begynt å så gulrøtter, så det har jeg tenkt å gjøre også, har litt frø igjen fra i fjor, kanskje i morgen om det blir oppholdsvær. Ha en fortsatt fin helg.

Senvinter i vestlandshagen

Det er koselig med små turer rundt i hagen for å se hvor langt alt er kommet, eller kort, for mine juleroser er ikke kommet så langt som naboens.

Snøklokkene er i full fart, bladene rundt tilhører vel høststorkenebb.

Klosterklokkene viser ofte hvitt før snøklokkene, men bruker litt lengre tid fram til full blomst. 

Jeg liker så godt "redet" som bladverket til den blå irisen lager, men det gjelder å klippe det ned før de nye skuddene kommer. 

Bladene til Bispelue er også dekorative, snart skal de også klippes bort sånn at blomstringen etter hvert får vise seg fram. 

Knoppene til julerosen er i gang, jeg venter i det lengste med å klippe bort de gamle stilkene, for bladene beskytter knoppe litt, men snart må det gjøres. 

I år har timianen beholdt bladene på gjennom hele vinteren, i bakgrunnen skimtes en rosmarin, kanskje den kan klare seg i år. Ha en fortsatt fin dag, jeg ønsker meg en med sol og vindstille samtidig. 

Sporeblom baldrian rød baldrian formering

Det var det jeg skulle fortelle, at jeg er så glad for at sporeblomsten min frøsår seg mer og mer, allerede finner jeg små planter over alt i nærheten av der den står, mange ville kanskje finne det irriterende, men jeg syns det er deilig. Når det blir litt varmere i været skal jeg ut og grave opp og plante andre steder, mange andre steder, for dette er en skikkelig fin staude. Og så får det ikke hjelpe hva den kalles, andre navn på etiketten er valerian, flerårig pipört, punavirma, spornblume, godt vi har et latinsk navn - Centránthus rúber "coccineus".

Sporeblom, som jeg kaller den, kanskje kommer navnet fra frøene, jeg vet ikke, liker å stå litt skrint, den liker full sol, blomstrer fra juni til september og blir 60 cm høy. 

Disse vinterbildene er tatt for et par dager siden. Den borterste grønne tuen er den opprinnelige, den nærmeste selvsådd. Det er enkelt å ta frø og så også, men hva er vitsen med det når den klarer jobben selv. 

Sådd seg i steintrappa, jeg liker jo sånt, men håper det går an å få den opp med rot, for jeg kan jo ikke ha en 60 cm høy plante her. 

Denne derimot har plassert seg helt perfekt, her er det nesten ingenting jord. 

De lange stenglene blir brune og tørre gjennom vinteren, ved å klippe ned avblomstrede kan det komme ny blomstring. I løpet av vinteren får planten en grønn tue med blader som bare ligger i jordskorpen og venter på å skyte fart.

Ha en fortsatt fin uke. 

Å så tidlig eller sent

Jeg er en som sår sent. Uansett om en har plantelys eller ikke så er det aller meste altfor tidlig å så nå i begynnelsen av februar, hvor skal en gjøre av det til det kan settes ut i hagen en gang i løpet av mai? Men noe har jeg allikevel sådd, ute eller i et kaldt drivhus spirer det når det er klart, og her trenger jeg ikke bekymre meg for at det jeg sår nå skal spire og så dø av frost, ikke så mye i hvert fall, bare litt - og da løper hønemor ut med et teppe på de kaldeste nettene.

I år har jeg sådd spinat for første gang. Bare en liten porsjon i første omgang, så får vi se hvordan det går. Helt til høyre ser det faktisk ut som klatreløvemunnen skal overleve vinteren i drivhuset, ikke så verst med tanke på at det har vært lange kuldeperioder i år. 

Jeg hadde litt salatfrø igjen fra i fjor, de har kommet i jorden nå. Salat vil jo ikke ha det så varmt for å spire. Jeg har sådd dem i en isoporboks så får de det litt varmere om det skulle bli kaldt. I dag tror jeg det har vært oppe i sju varmegrader og striregn. 

I høst sådde jeg vintersalat og vinterportulakk, både inne og ute, 16.november. Jeg kan vel si at å så dette inne var ikke noen vits. Ute har det spirt godt og jeg har hatt et ekstra lokk og pledd på når det har vært minusgrader. For noen dager siden sådde jeg en ny omgang. Min påstand er at denne siste omgangen kommer til å ta igjen den første, og så får vi se om det stemmer. 

I dag har jeg sådd akeleier og persille. Akeleiene kunne jeg jo også ha strødd utover i bedet, eller sådd i høst, men det ble nå. Det er frø fra egne blomster, en sort jeg har hatt i et par år. Persillen er også fra egen avling, den sår seg selv ute, men nå hadde jeg noen frø, og alt jeg kan slippe å så inne og i høysesong er bra. 

Det er utrolig deilig å kunne ha noen korte økter ute igjen. Neste økt blir kanskje litt opprydding i drivhuset, sånn at alt blir klart til den store såsesongen starter, her sånn i løpet av mars tenker jeg. I vinduskarmen står forresten en krukke med takløk og i ampelen vokser pletter i luften. Det blir ikke varmere inne i drivhuset om vinteren, tvert imot heller kaldere, men plantene slipper i hvert fall vinden. 

Merkepinner klare til bruk. I bakgrunnen skimtes en Lewisia. Jeg tok noen frø fra denne i vinter, men hvor i all verden har jeg gjort av dem. Håper ikke jeg har satt dem et sted der de skulle hatt vann.

Det er godt å være i gang igjen, merket at jeg ikke hadde lyst til å gå inn igjen da jeg først kom meg ut i ettermiddag, selv om det både regnet og blåste. Og så beklager jeg til alle som fortsatt har flere meter med snø, og som misunner oss våren, men sånn er det, vi har en lang sesong her på Vestlandet, men til trøst har vi nok totalt sett færre dager i hagen enn de fleste av dere som har mye snø, de fleste dagene går jo med til regn og vind her. Men snøklokker har vi, og klosterklokker har vi, og juleroser har vi, og nå har det kommet flere primula også :) Ha en flott helg.  

Zinnia

I fjor fikk jeg noen småplanter med sommerblomsten Zinnia, jeg hadde ikke så store forhåpninger, for i forfjor sådde jeg selv, og de ble ingenting av. Men fjorårets Zinnia, som fylte en stor krukke, ble veldig fine - og jeg fikk tatt frø, som jeg har tenkt å så etter hvert. Er ikke en av dem som sår sommerblomster midtvinters, så selv om det var litt vårlig i luften i dag og snøklokker og klosterklokker kikker fram etter hvert som snøen blir borte, venter jeg nok en god stund ennå, selv om det begynner å krible litt.

Zinnia (jeg vet ikke hvilken sort det er) er hyggelige sommerblomster som passer godt i krukke. De tar litt tid for å komme i gang, men holder det gående lenge. 

Alle mine stod i krukke, jeg er litt usikker på hvor standhaftige de er i forhold til snegler. Heldigvis fikk jeg tatt frø, som jeg håper var tørre og modne nok til å gi mange flere blomster i år.

I dag var solen så lys og vårlig at jeg faktisk hadde min første dag (les halvtime) ute i hagen midt på dagen. Blant annet sådde jeg ny omgang med erter for å få erteskudd (inne) og jeg fikk lagt noen små hvitløksfedd, som plutselig dukket opp på kjøkkenet, i en krukke (ute). Ha en fortsatt fin uke. 

Myrteleddved flott vintergrønn busk

Myrteleddved (lonicera nitida elegant), også kalt ligusterleddved, den kan minne litt om liguster, har vel ikke akkurat hovedrollen i hagen, og fotografert ofte blir den ikke, men den er allikevel en viktig aktør i hagen min, og jeg anbefaler den gjerne.

Jeg må si det med en gang, en har ikke Myrteleddved på grunn av blomstene, så vidt jeg har registrert har den blomstret EN gang på de kanskje over tjue årene jeg har hatt den, det var i 2016, og bildet er tatt siste dagen i mai det året. Busken er vintergrønn og herdig til sone 3-4. 

Myrteleddved blir ofte brukt i offentlige beplantninger, da ser de gjerne sånn ut, uklippet. Etter at jeg så den klippet hos noen venner i Belgia, har jeg begynt å klippe mine. Den må gjerne friseres litt et par ganger i året, en hovedklipp og så en stuss, for de stive greinene vokser fort og vilt. Det er forresten enkelt å formere denne, alle eksemplarene jeg har stammer fra en og samme busk, delt opp da den måtte flyttes. 

Her er en klippet versjon. 

Dette er den samme som var uklippet, som klippet. Bak greinene til Klematis Montana Rubra. 

Disse to nederste bildene er tatt for et par dager siden, det er ikke ofte vi har så mye snø, som faktisk blir liggende, her i Haugesund. Dette bedet har værharde forhold, og plantene som står her må tåle både den kalde nordvesten og saltråk fra havet. Myrteleddved tåler etter som jeg kan se alt. De litt lysere bladene i bakgrunnen tilhører Laurbærhegg (Etna), den skal derimot ikke være glad i vind, men bortsett fra at den kan få litt brunsvidde blad, som enkelt trimmes bort om våren, klarer den også bra. Myrteleddved kan forresten også brukes i krukker.

Ha en fin helg!