Sporeblom baldrian rød baldrian formering

Det var det jeg skulle fortelle, at jeg er så glad for at sporeblomsten min frøsår seg mer og mer, allerede finner jeg små planter over alt i nærheten av der den står, mange ville kanskje finne det irriterende, men jeg syns det er deilig. Når det blir litt varmere i været skal jeg ut og grave opp og plante andre steder, mange andre steder, for dette er en skikkelig fin staude. Og så får det ikke hjelpe hva den kalles, andre navn på etiketten er valerian, flerårig pipört, punavirma, spornblume, godt vi har et latinsk navn - Centránthus rúber "coccineus".

Sporeblom, som jeg kaller den, kanskje kommer navnet fra frøene, jeg vet ikke, liker å stå litt skrint, den liker full sol, blomstrer fra juni til september og blir 60 cm høy. 

Disse vinterbildene er tatt for et par dager siden. Den borterste grønne tuen er den opprinnelige, den nærmeste selvsådd. Det er enkelt å ta frø og så også, men hva er vitsen med det når den klarer jobben selv. 

Sådd seg i steintrappa, jeg liker jo sånt, men håper det går an å få den opp med rot, for jeg kan jo ikke ha en 60 cm høy plante her. 

Denne derimot har plassert seg helt perfekt, her er det nesten ingenting jord. 

De lange stenglene blir brune og tørre gjennom vinteren, ved å klippe ned avblomstrede kan det komme ny blomstring. I løpet av vinteren får planten en grønn tue med blader som bare ligger i jordskorpen og venter på å skyte fart.

Ha en fortsatt fin uke.