Furu verbet

som jeg alltid trodde teksten var i nasjonalsangen vår, og ikke furet værbitt som det jo er. Det med verbet funderte jeg vel aldri over, men furu stod jo helt klart for meg. Men furu kan nå være både furet og værbitt, og kanskje er den en fin representant for landet vårt også, selv om det vokser mye mer av den andre steder. Rundt Middelhavet for eksempel. Vil du ha en middelhavshage er det furu som gjelder.

Det hender jeg henter små furuer fra hyttetomten til foreldrene mine, der vokser den over alt. I prinsippet er det bare å dra opp og plante når en kommer hjem. Gjerne i krukker. Noen overlever, andre gjør det ikke. Jeg syns de er dekorative, og jeg får en slags sommerlig sydenfølelse av dem. 

Her er den samme som over. Den har kanskje stått en to, tre år i denne tønnen nå. Jeg syns det er hyggelig.

Her er en annen som har stått like lenge i denne lille terrakottakrukken. Til sommeren tror jeg faktisk at jeg skal dra inn og hente flere. Kanskje jeg skal prøve å lage noe bonsaiaktig ut av dem?

Dette er en dvergfuru (pinus mugo pumilio). Det er den samme som er på bildet under, men denne har stått noen år i krukke før den ble plantet ut for et par år siden. Jeg håper jo at den etter hvert skal fylle litt ut her. De krokete greinene bak tilhører vivendelen.

Denne ble plantet sist høst. Egentlig har jeg lyst på enda flere, og noen som blir litt større også. Muren bak ble forresten laget av murstein fra kjelleren da litt av en vegg skulle fjernes. Gjenbruk er fint i hagen.

Det nye bildet øverst på siden er av hageballblom cultorum x alabaster, en av mine nye favoritter i hagen. Nå har forresten rødbetfrøene jeg sådde for en ukes tid siden begynt å skyte fart også, gleder meg til å ha rødbetblader i salaten. Og så gleder jeg meg over alle de hyggelige kommentarene jeg har fått på innlegget om den nye hageboken min, Fru Halds hage. Takk for det, og ha en fortsatt fin uke.