Hardføre busker

Vinden er det verste for hagen her, den er uberegnelig der den jager rundt i hagen. Det trenger ikke være storm for at den skal gjøre skade. På nordsiden må jeg alltid være nøye med hvor jeg planter hva, og selv om det skal gå er det ikke alltid det gjør det. På sørsiden har jeg mer frihet, men plutselig går det ikke der heller.

Nederst i hagen, nordvest har jeg blant annet plantet ullvier (salix lanata), den har hvitlodne blad, skal bli i underkant av meteren høy og er herdig i sone 2-5. Vi er vel sone 2 her, men vindmessig er vi sikkert en femmer. Jeg har valgt denne busken fordi jeg ser at den er plantet mange steder i nærheten som har det enda mer vindhardt enn hos meg. Jeg liker veldig godt den sølvgrå fargen også. Ullvier vokser forresten vill på fjellet der vi har hytte i tusen meters høyde. Til venstre bak er den vintergrønne tujahekken. Dette er ikke den vanlige brabanten, men kjempetuja (tuja plicata, tror jeg den heter). Den er nok akkurat i grensen for hva den tåler vindmessig her, men foreløpig går det stort sett bra. Til høyre ses en busk som lener seg litt framover, jeg er ikke helt sikker, for jeg har mistet lappen, men jeg tror det er en rødpil, i hvert fall er det en pil. Den er veldig fin, men litt irriterende at den lener seg sånn framover, binder den opp med jevne mellomrom. Men herdig er den, og vind tåler den. 

Litt for å illustrere vinden. Dette er en helt vanlig krysantemum, sånn som selges i store potter. Den har stått fin og blomstret på østsiden i et par måneder. Nå har jeg flyttet den inn i utestuen for å prøve å redde restene. Den blomstrende siden har stått mot sør. 

Og den siden der blomstene er svidd helt av har stått mot nord. Bladverket har klart seg bemerkelsesverdig godt egentlig. 

På terrassen på sørsiden har jeg to store krukker med helt like georginer stående på hver side av trappen opp til hagen. Denne har stått lengst inn. Litt svidd i kantene er den, og noen blomster kommer det ikke i år, men den er nå fortsatt å regne for grønn. 

Dette er partneren, som har stått lengst mot vest. Ikke mye igjen av den etter all vinden som har vært de siste ukene. Aroniahekken gir live fra sør/sørvest, leveggen med villvin gir le fra vest, og huset gir le for nordavinden. Det er en åpen dørbredde mot vest, men utenfor der igjen er en høy tujahekk og en stor busk, blant annet. Men vinden kommer. 

Dette er en busk som ikke er så veldig hardfør når det gjelder vind, og på tredje forsøket har jeg funnet et sted der den fungerer. Sakalinabeinved (euonymus planipes) heter den, og det er en busk jeg ble veldig fascinert av etter å ha lest Elin Conradis hagebok Min Villhave, en bok som sterkt inspirerte meg til å skrive Fru Halds hage. Hun kalte busken for danglebærbusk. Noen blomster eller bær har det ikke kommet på min ennå (den ble plantet i 2014), men fine høstfarger får den, og jeg er jo fornøyd så lenge den lever. Den er herdig til H6, og det sier litt om hvor mye vinden har å bety for at noe skal like seg, når jeg er i sone 2.

Ha en fortsatt fin uke med eller uten vind, jeg skal vise flere busker som tåler vind etter hvert. I dag skulle jo sommeren være tilbake, men foreløpig er den ikke det.